Velkommen til del 4 av vår reise gjennom Tåkedalen! Forrige gang kom vi til sørvest-enden av dalen, og står nå ved inngangen til ravinen som fører videre til dvergenes forlatte gruve (se forrige innlegg i denne serien). La oss vende nesa nordover.
Vi kommer ganske raskt til utkanten av Jernskogen, en av de to største urskogene i Tåkedalen. Før vi dreier inn i den tjukkeste delen av skogen, la oss vander et par timer til og se om vi får øye på et av de mer uhyggelige synene man kan komme over her.
Landskapet åpner seg noe og vi kommer til et sted der alt liv ser ut til å ebbe ut av alt levende her. Trærne er sykelige eller døde, og innimellom kommer vi over store gravhauger og steinrøyser. Disse gravminnene er gamle, faktisk så gamle at ryktene vil ha det til at mange av dem stammer fra «den gang verden ennå var ung». Hva enn det måtte bety.
Mange av disse gravene har blitt plyndret av lykkejegere, orker og svartalver, men det sies at i hvert fall én gravhaug fortsatt står uforstyrret: den beryktede Ridderhaugen. Denne haugen står midt i en lysning der alt liv er sugd ut av bakken, og er kronet med femten bautasteiner som strekker seg som mørke klør opp mot himmelen.
Det sies at graven er beskyttet av et mektig gravskrømt: en mørkets ridder, så ond at han ble levende begravet og bunnet til graven av gudene, sammen med sin familie og tjenere. Men også alle rikdommene sine! Så mange rikdommer …
La oss dra vestover igjen, vekk fra disse døde områdene og inn i tjukkeste skogen. Jernskogen er en urskog med eldgamle trær fulle av spindelvev, med få eller ingen stier og ruiner etter eldgamle steinbygninger, utposter, små borger og bygninger så ødelagt at det er vanskelig å bedømme hva deres opprinnelige formål var, sannsynligvis fra keisertiden. Himmelen kan knapt skimtes gjennom det tette løvverket, og man kommer ikke unna den evinnelige tåken her heller. Man skulle tro at jakt var enklere i en skog med et så yrende dyreliv som man finner her, men tåken og dyrenes varsomhet for skogens andre farer gjør det til en skikkelig utfordring såfremt man ikke er en dreven jeger.
Hvilke andre farer, sier du? Jeg er glad for at du spurte. I tillegg til minst én svartalvstamme og flere observerte patruljer med orker, har jeg hørt om i hvert fall tre mantikora-angrep her de siste månedene. Flere troll og harpyer har også blitt observert, og det skulle ikke forundre meg om flere monstre liker seg i skogens mulm og mørke.
De mange ruinene som er strødd rundt i skogen huser også landeveisrøvere og banditter som bruker skogen som base for sine aktiviteter. Det sies også at demonkultister har steder i Jernskogen de regner som «hellige». Og så har vi kjempeedderkoppene. Ser du hvordan spindelvevet nesten dekker alt vi ser foran oss? Jeg tror vi prøver en annen vei, jeg …
Det er et par steder her i området jeg vil anbefale å søke opp. Orakelgrotten sies å huse et gammelt vesen fra tidenes morgen, dypt nede i et grottesystem som skal strekke seg under store deler av Jernskogen. Dette orakelet skal besitte store mengder med skjult og glemt kunnskap. Høres ikke så skummelt ut kanskje, men jeg kjenner ingen som har kommet levende tilbake derfra. Sikkert bare uflaks.
Et annet sted som kan være av interesse er Apalsborg, en gjemt og glemt borg fra drageimperiets tid. Det sies at den ligger i nordenden av Jernskogen, men akkurat hvor er usikkert. Sagnene sier at det står et magisk epletre i borggården som bærer frukter av det edleste gull, plantet av den siste baronen av Eikensten-ætten.
La oss komme oss ut av skogen igjen, og gå nordover til vi kommer til elva. Og med litt flaks ... ja, se der lettet tåken litt igjen! Vi har kommet oss til Kummerelva, den største vannveien som går gjennom Tåkedalen. Ved elvas bredder ser vi nordover mot Dragetannsmassivet, fjellene der elva starter. Til neste gang skal jeg klare å finne en måte å komme oss over elva på som ikke involverer å gå flere dager østover til broa nord for Utkanten. Jeg er sikker på at det finnes noen rimelige personer i nærheten vi kan betale for en enkel overfart.
