I skyggen av Kummerfjellene

La oss ta en liten tur vestover! Dette er del tre av mine (la oss kalle det) reiseskildringer gjennom Tåkedalen, området der alle eventyrene i Eventyrboken som følger med i Grunnboksen utspiller seg.

Etter å ha forlatt Utkanten gjennom enten Nord- eller Sørporten tar det ikke lang tid før vi oppdager at det kun er kjerreveier som går i vestlig retning. Det er fortsatt et godt stykke opp til Kummerelva nord for Utkanten, og Drakmarpasset vi kom gjennom opprinnelig (i del 1 av mine reisebeskrivelser som omhandler Tåkedalen), kan skimtes når vi ser sørover mot Kummerfjellene.

Det første vi kommer over når vi begir oss vestover er flere mindre gårder og dyrket mark, men ganske raskt begynner klyngene med urskog og bli større og tetter, mens åsene bølger seg slik at Utkanten og gårdene rundt bare etter noen timer forsvinner ute av syne. Den evinnelige tåken som kommer og går hjelper heller ikke mye på sikten.

Etter en dagsmarsj med Kummerfjellene på vår venstre side klarer vi å holde kursen vestover og kommer til et område som helt klart må være forbannet. Et illevarslende rødt skjær lyser over den siste åsen vi går over, og når vi kommer til toppen ser vi ned på lysets utgangspunkt: et gigantisk krater, omringet av forlatte og forfalne ruiner. Eller … det står et lite kapell helt inntil kanten av krateret, og det ser ut til at det er noen som beveger seg der inne ...

Dette er det beryktede Avgrunnsgapet, der demonfyrsten Sathmogs spyd en gang skal ha landet og forårsaket all denne ødeleggelsen. Så sier sagnene iallfall. Kanskje du vil ta og undersøke det selv en dag? Dette er hvor eventyrene i Soloeventyrheftet som følger med i Grunnboksen utspiller seg. Et godt sted å lære seg reglene til Drager og Demoner før du spiller med venner, eller hvis du bare har lyst til å utfordre deg selv mellom spilleøktene.

Vi har mye å se, så etter en natts rast fortsetter vi ferden videre. Etter hvert ser vi fjellene reise seg i vest. Dette er de samme Kummerfjellene vi har fulgt i sør, som snor seg nordover og møter Dragetannsmassivet, men det er fortsatt en lang vei å gå for å komme helt dit! Først kommer vi til starten av en dyp ravine helt nede i sørvestenden av Tåkedalen. Og det er ikke hvilken som helst ravine.

Helt innerst i ravinen, gjennom ruinene etter arbeidshus, verksteder og noe som kan ha vært hjem til dverger fra hundrevis av år siden, der inne finnes Bothilds åre: et dvergisk gruveanlegg, nå oversvømt og forlatt. En gruve så rik at Bothild og hennes folk aldri skulle trenge å bekymre seg for noe igjen. Men det var aldri nok for Bothild. Det sies at hun, i sin grådighet, klarte å frigjøre et underjordisk uhyre, så grusomt at det klarte å holde dvergene unna dette stedet i to hundre år.

… men det er sikkert trygt nå. Tror du ikke? Og tenk på hvilke skatter dvergene må ha etterlatt seg da de måtte rømme …

Og der gir vi oss for i dag. Neste gang følger snur vi nesa nordover, mot tåkelagte gravhauger, monsterinfiserte skoger og andre uhumskheter. Vi ses!

-Kent